mote – klesmote

Kvinner i marketenteriet fyllte ulike oppgaver; soldathustruer, kokker, glederspiker, vaskekoner... generellt alle de oppgaver som kunne gi livsgrunnlag. Det engelske uttrykket Camp followers er veldig beskrivende.
FAC marketenteri har idag kokker, kniplersker, nupperelleslåere, strikkekoner, hakkeeksperter, kloke-koner, sømmerske og omsorgsfulle kvinner. Barna har vi også med, da dette bildet ble tatt var de i gottebutikken

 leirliv er hyggeligVåre soldater setter pris på omsorg

Attachments:

File	Beskrivelse	File size	Sist oppdatert
late02.jpg		40 Kb	08-09-2009 14:18
hounslow9.jpg		80 Kb	08-09-2009 14:17
callot1625c.jpg		54 Kb	08-09-2009 14:15
1690s-1700_tavern-owner.jpg		43 Kb	08-09-2009 14:15
Allistaysback216.jpg		26 Kb	08-09-2009 14:14
17-peasant-womans-shoe.gif		1 Kb	08-09-2009 14:13
69_1693.jpg		48 Kb	08-09-2009 14:13
17-bodice.gif		21 Kb	08-09-2009 14:12

Artikkelen er hentet fra http://www.museumsnett.no/jernverksmuseet/krefting.html

Norsk Jernverksmuseum

Anna Vogt Krefting, Karl 12. og Den store nordiske krig på Bærums Jernverk

av Elisabeth Høvås

Det var 1700-tallets kvinneroller og hvilke roller som gjorde det mulig for kvinner å lede industribedrifter som var emnet for min hovedfagsoppgave i etnologi. I det følgende vil jeg vise hvordan europeiske stormakters maktkamp var med på å skape kilder som belyser norsk jernverksledelse i et kjønnsperspektiv.

Påsken 1716 ble Bærums Jernverk åstedet for Den store nordiske krig, mellom blant andre Sverige og Danmark-Norge, som fant sted i årene 1700 til 1721. Året etter, i september 1717 ble en del av Bærums bønder innkalt som tingsvitner på et ekstraordinært tingmøte om krigshendelsene. Her ble bøndene bedt om å bekrefte en rekke spørsmål som skulle belyse konsekvensene det hadde hatt for jernverket og dets leder at over 300 fiendtlige soldater hadde slått leir på og i verkets nærområde.

I 1699 ble den 1600-tallet år gamle Christianiapiken Anna Vogt gift med Herman Krefting, som var eldste sønn til Bærums Jernverk. Allerede da var Herman Krefting en middelaldrende herre. Derfor var det sannsynligvis mer praktiske enn romantiske motiver som lå til grunn for ekteskapet: Trolig var det Anna Vogts dannelse, oppdragelse og opplæring som var avgjørende for Herman Kreftings valg av ektefelle. Med bakgrunn fra Christianias øverste borgerskap var hun skikket til å lede det store husholdet på jernverket. Anna Vogt på sin side kan ha samtykke til å ta Herman Krefting som ektemann, fordi jernverket syntes å gi et rimelig sikkert og godt underhold.

Bare to år etter ekteskapsinngåelsen døde gamle Anna Krefting, født Felbers, og den unge husfruen måtte ta den fulle ledelsen av jernverkets hushold. Ikke mange årene senere gikk også ektemannen bort og Anna Vogt sto igjen som leder av landets eldste industrielle jernverk. Da var hun 29 år gammel, mor til fem og svanger. Posisjonen som jernverkets husholdsoverhode beholdt Anna Vogt Krefting frem til sin død i 1766, 56 år senere.

Som nevnt var det nok Anna Vogts dannelse som lå til grunn for at hun ble husfrue til Bærums Jernverk. Denne dannelsen var blant annet tuftet på den delen av Katekismen som omtales som Hustavlen. En tekst som definerte, forklarte og var med på å opprettholde 1600- og 1700-tallssamfunnet som et hierarkisk, patriarkalsk standssamfunn hvor hver enkelt ble født inn i sin stand og ble der, helt i henhold til Guds vise orden. I dette samfunnet hadde de to kjønn sine klart definerte arbeidsoppgaver, som imidlertid kunne variere noe ut fra det lokale ressursgrunnlag. Imidlertid ble det forventet av husfruen at hun skulle kunne tre inn i sin manns posisjon ved fravær, sykdom og død. Enker kom derfor i den paradoksale situasjonen at de ofte skulle fylle både en manns- og en kvinnerolle uten at den ene opphevet den andre: De skulle både være den milde og omsorgsfulle husfruen og den strenge, men rettferdige husbonden. Felles for både den kvinnelige og den mannlige lederen var at de skulle ta seg av sine husholdsmedlemmer slik foreldre tar seg av sine barn.

Bare fire år etter at hun overtok som husholdsoverhode måtte Anna Vogt til fulle kombinere de to kjønns ulike roller: Da ledet hun verket gjennom noen turbulente dager, med over 300 fiendtlige soldater på tunet:

Som en følge av svenskenes beleiring av Christiania, måtte det norske regjeringsorganet flykte til Drammen. Svenskene fulgte etter og på veien la de seg inn på Bærums Jernverk. Våren 1716 var det ikke mulig å få frem kull til jernverket på grunn av de soldatenes troppeforflytninger og trefninger i Bærum-marka. På tross av dette forskutterte Anna Vogt Krefting de lokale bøndene den summen de ville mottatt i et normal år. Videre sørget hun for at verkets folk, fattige bønder og utkommanderte norske soldater fikk forsyninger. Disse forsyningene besto ikke bare av mat, men også geværer ble utdelt til verksfolkene. I tillegg sørget hun for at den norske militære ledelsen ble underrettet om fiendens bevegelser og antall.

Anna Kreftings handlinger må ikke tolkes som godhjertethet. Det ville være å tre dagens kategorier ned på fortiden. Jeg mener hennes handlinger ble fundert på annet grunnlag: For å bli ansett som et moralsk menneske, og for få å beholde sitt gode navn og rykte som husbond, hadde hun en plikt i å vise omsorg for sitt hushold –som for eksempel dette å forskuttere kullbøndene med penger og varer. På samme måte pliktet hun, når hun fikk ordre om det, å yte statsmakten det den ønsket. I dette tilfellet var det å sørge for mat til de norske bondesoldatene. Disse lå på toppen av Krokkleiva i Bærum-marka, for å stoppe svenskenes forsøk på fremrykning mot Hadeland mot Drammen.

De svenske soldatene plyndret gårdene i nærheten av jernverket i Bærum mat, brensel og hestefòr. Geværene som Anna Krefting delte ut var trolig ment som beskyttelse mot disse uvelkomne besøkene.

Anna Vogt Kreftings handlinger kan sammenlignes med handlingene til to andre kvinner som aktivt tok del i motstanden mot svenskene under Den store nordiske krig:

Prestefruen Anna Coldbjørnsdatter Ramus på Norderhov (ved Hønefoss), fikk under dekke av å sende forespørsel om mer mat fra fogden, sendt melding om de svenske troppene som la seg inn på prestegården i påvente av forsterkninger.

Kari fra Hiran, en finnekjerring fra Lommedalen i Bærum, lot seg ta til fange av svenske soldater like ved Bærums Jernverk. Under forhørene "avslørte" hun at det lå store norske styrker ved Krokkleiva, for å stoppe svenskene når de gikk mot Norderhov for å møte sine landsmenn som kom over Hadeland og hadde slått leir der.

Anna Vogt Krefting sendte lokale menn slik at de norske styrkene og innflytelsesrike menn i Christiania fikk meldinger om antall svenske soldater og deres planlagte bevegelser. Slik kunne den norske militære ledelsen forberede seg og slå tilbake en overlegen motstander.

Alle de tre kvinnene agerte som helter, og Anna Coldbjørnsdatter Ramus ble også anerkjent som en helt allerede i sin samtid. Denne anerkjennelsen er egentlig et paradoks da helterollen på blant annet 1700-tallet ble definert som en manns rolle i en manns verden, krigen. Paradokset ligger i at alle kvinnene gjorde dette ved hjelp av typiske kvinnelige gjøremål –altså ved å nytte det som lå til kvinnerollen. Den gamle historikeren Ludvig Daae kritiserte Anna Coldbjørnsdatter Ramus’ heltestatus fordi han mente hennes innsats ikke var mer enn det en måtte forvente av en kvinne i hennes posisjon (hun var forventet å beverte besøkende tilnærmet uavhengig av rang, stand og nasjonalitet). Slik fortonte også Anna Vogt Kreftings innsats. Å sørge for landets og sine ansattes sikkerhet ved å dele ut geværer, kuler og krutt var ikke mer enn hva som var forventet av et husholdsoverhode. Slik viste hun omsorg for sine. Ludvig Daae mente også at kildene som fortalte om Anna Coldbjørnsdatter Ramus’ innsats ikke kunne anses for kvalitativt gode eller helt pålitelige, fordi de hadde form av muntlige fortellinger, vers og dramatiske tekster som ikke var skrevet av historikere. Anna Kreftings handlinger ble derimot nedtegnet, i tingboken for Aker, som et resultat av at hun søkte erstatning for den manglende produksjonen som fulgte av svenskenes nærvær. Siden Anna Kreftings bidrag ble nedtegnet i en offentlig tingbok, rammes den ikke av Ludvig Daaes kildekritikk. Det forundrer meg derfor at denne krigshendelsen ikke har blitt belyst av andre historikere og etnologer i tidligere historiske tekster om Bærums Jernverk og Anna Krefting. Særlig tatt i betraktning at tingbøkene er en kjent og velbrukt kilde.

Derimot fortelles det en annen, men relativt liknende historie om Anna Vogt Krefting som jeg ikke har funnet kilder til ennå: Den er å finne hos Yngvar Hauge som skrev Bærums Verks "offisielle" historie på 1950-tallet. Hauges historie går omtrent som følger: Da de svenske troppene først ankom Bærums Jernverk forlangte den svenske øverstkommanderende at Anna Krefting utleverte nøklene til jernverkets proviantlager. Anna Vogt Krefting nektet å gi de fra seg. Det samme skjedde da den svenske kongen Karl 12. selv ankom verket, og gjentok kravet. Imidlertid ble Karl 12. servert middag i hovedbygningen før han returnerte til Christiania.

Her fremstår Anna Vogt Krefting som en sterk og modig kvinne som talte svenskene midt i mot. At hun var sterk støtter jeg, imidlertid mener jeg Anna Vogt bare gjorde sin plikt –slik Ludvig Daae fremholder angående Anna Coldbjørnsdatter Ramus: Hadde Anna Vogt Krefting utlevert proviantnøklene hadde hun sviktet sin plikt og sin oppgave som husholdets leder og forsynings ansvarlige.

Problemstillingen til den enkelte forsker er styrende for hvilke kilder som undersøkes og analyseres. En mulig årsak til at andre historikere ikke har tatt for seg disse hendelsene rundt Anna Vogt Krefting og Den store nordiske krig er at dette ikke har vært aktuelt for deres vinkling, slik den altså var for meg. Det kan også være fordi de ikke har funnet eller vært kjent med tingbokens nedtegnelser. I arbeidet med min hovedfagsoppgave i etnologi, så jeg blant annet på 1700-tallets syn på kvinnelige ledere, og lette derfor i alle kilder hvor Anna Krefting kunne være nevnt. At jeg leste dette aktuelle avsnittet skyldes nok like mye flaks som nøyaktig lesing. Hvorvidt andre har vært enige Ludvig Daae i at Anna Vogt Krefting eller andre kvinners innsats ikke var noe å fortelle om, fordi hun bare utførte sine plikter som husholdsoverhode vet bare den enkelte forsker.

Alle tider og epoker må imidlertid skrive sin egen historie. Analyser med sterkere fokus på kjønn, kvinners ulike roller og innsats i den fortidige virkeligheten, var ikke like aktuelt da Ludvig Daae og senere Yngvar Hauge, virket og skrev. Imidlertid er den et av de trekk som preger den senere tids historieskriving og historieforståelse, og som derfor også har preget mitt valg av perspektiv.